Har færre studenter tid til å engasjere seg i foreningsarbeid og som tillitsvalgte etter kvalitetsreformen? Er det vanskeligere for studenter med særskilte behov (eks. småbarnsforeldre, dyslektikere, funksjonshemmede) å klare studiene?
Kvalitetsreformen krever mer av studentens tid, det er obligatorisk oppmøte mange steder og krav til flere innleveringer i tillegg til gruppearbeider som må gjennomføres og pensumlitteraturen som fremdeles uansett må leses. Departementet og universitetet i Oslo ønsker seg en fulltidsstudent, men hva er en fulltidsstudent? Holder det at man står på alle eksamenene sine, eller er målet at vi alle skal oppholde oss på Blindern 37,5 timer i uka? Kanskje er studentene blitt bortskjemte med uendelige mengder fleksitid under den pre-reformistiske æra. Eller kan man hevde at alt dette frivillige arbeidet fyller flere gode formål enn bare å være en sjekkearena, og at det faktisk er positivt at andre enn single 20-åringer også har lyst til å ta utdanning?
Hvis kvalitetsreformen har lagt opp til at en student uten særskilte forpliktelser eller behov er ”normalstudenten”, vil tidspresset bli enormt for mange studenter som ikke følger normalstudentens mønster. Har kvalitetsreformen laget et system for enere? Et system uten fleksibilitet som ikke gir studenten tid til å engasjere seg i annet enn studiene?

Panel:
Espen Røsbak Olsen, leder i Det Norske Studentersamfund.
Eirik Nedrelid, leder i Studentparlamentet
Hanne Krogh, Universitetet i Oslo
m.fl

Arrangeres av Kulturutvalget.