Hmm…vi vet at våpen dreper og at de dreper mange. Vi vet at våpen brukes i krig. Vi vet at det finnes få internasjonale restriksjoner for våpenhandelen. Og vi vet at Norge bidrar til dette. Kan vi akseptere at norske bedrifter får lage og selge Onkel dum-dum?

9. oktober i fjor lansert Amnesty, Oxfam og IANSA (International Action Network on Small Arms) en kampanje som setter problemet under lupen. Målet er flere og langt strengere restriksjoner på våpenhandelen. Organisasjonene uttrykker størst bekymring over den ukontrollerte flyten av håndvåpen: i dag finnes omtrent 639 millioner håndvåpen i verden, produsert av rundt 1.135 selskaper i rundt 98 land. 60% av våpnene er i sivile hender. I Irak, feks, fantes det i fjor rundt 24 millioner våpen. Kan det bli fred i et land der hele befolkningen kan bevæpnes på et blunk?

Uroen vekkes særlig av den uomgjengelige kjensgjerning at den massive flyten av og tilgangen til våpen, er en helt sentral årsak til at voldelige konflikter opprettholdes og eskalerer. Derfor bør bedre kontroll med produksjon og handel med håndvåpen være en avgjørende sak for alle fredsaktivister og myndigheter som har et snev av visjoner om en fredeligere verden. Hvert land må begynne med sin egen våpenindustri og sørge for at våpen ikke skipes uhindret til konfliktområdet eller til land med massive menneskerettighetsbrudd. Aller først kan vi jo prøve den velkjente hviskelek-metoden: ”Hviske-tiske…OK, Kjell Magne? Fortell det så videre til han Jan…!”

Fredsforsker og doktorgradsstipendiat Alex Harang står midt i dette politiske minefeltet. Som aktiv lobbyist gjennom Norges Fredsråd har han også vært i direkte hviske-tiske-kontakt med så vel uopplyste politikere som kverulerende byråkrater… I kveld holder han foredrag om alt dette i Lillesalen. Og denne gangen har han lovet å heve stemmen.

Innleder:
Alex Harang Stipendiat ved MacQuarie University, Sidney, forsker ved Norges Fredsråd

Arrangert av Kulturutvalget.