Den franske filosofen Michel Foucault ble på 70-tallet en av verdens mest kjente poststrukturalister med sine teorier om anonyme maktstrukturer, formet og reprodusert i samfunnsinstitusjonene som omgir oss alle. Foucault, sammen med resten av sine franske kollegaer stod for en fransk nyfortolkning av Nietzsche som omskrev begrepet ’Vilje til makt’ til ’Vilje til sannhet’. I dette ligger Foucaults tese om at kunnskap og makt betinger hverandre, og at det ligger maktstrategier i all kunnskap. Vitenskap, for Foucault, uttrykker dermed ikke sannhet, men heller praksisen og viljen til å etablere kunnskapen, nemlig å skape viten. Den diskursive makten, mener Foucault, kommer til uttrykk i samfunnsinstitusjoner og relasjoner som en normativt, moralsk makt som legger premisser for menneskets livsførsel. Ved å utfordre sine forgjengeres rasjonalistiske og positiviske syn på kultur inspirerte Foucault humanister, samfunnsvitere, pedagoger og psykologer. Men ikke alle er like begeistret for Foucaults maktdiskurser. Den klartalende amerikanske kultursosiologen Camille Paglia som selv ble inspirert av Nietzsche, levner lite tvil om sine meninger i essayet What I hate about Foucalt (1998) der hun skriver: ”Poststrukturalism is a corps. Let it stink in the Parisian trash pit where it belongs!”. I sin ikonoklastiske essaysamling Sex, Art and American Culture (1994) råder Paglia unge, aspirerende akademikere til å kaste Foucault og hans tilhengere på den akademiske søppelhaugen. Foucault, hevder Paglia, var en uskolert franskmann som på ingen måte brakte noe nytt til vitenskapen, men tvert imot gjorde historiske forenklinger med begreper fra blant annet Durkheim, Weber, og ikke minst Nietzsche. Camille Paglia hevdet i 1994 at det akademiske suget etter fransk poststrukturalisme hadde gått på bekostning av en hel generasjon av akademikere. I kveld, ti år senere møter Foucaultspesialist og filosofiprofessor Espen Schaanning Pagliaspesialist og litteraturprofessor Ellen Mortensen til samtale om Michel Foucaults makt- og diskursbegrep, kritikken mot de franske post-strukturalistene, og Foucaults og Paglias felles teoretiske opphav, Friedrich Nietzsche.

Panel:
Espen Schaanning Professor i Idéhistorie ved Institutt for kulturstudier UiO
Ellen Mortensen Professor Allmenn litteraturvitenskap UiB