Teatret er en uttrykksform som alltid har vært i nær kontakt med sin samtid og speilet samfunnet. Kanskje er teatrets grunnformer egnet fordi de kan lignes med det vi av og til kaller samfunnets skueplass? Men er det fremdeles slik? Det er ikke umiddelbart lett å få øye på hvordan den norske samtidsdramatikken eller det som spilles på de norske institusjonsteatrene reflekterer og analyserer samfunnet slik det ser ut i dag. Snarere kan det virke som om popmusikken lettere klarer å få grep om de samtidige, underliggende politiske strømningene. De siste årene kan mye tyde på at teatret har begynt å kaste blikk innover mot seg selv, eller innover i mennesket i stedet for ut på den store politiske skueplassen. Institusjonsteatrene er tvunget til å i stor grad konsentrere seg om økonomiske anliggender og organisatoriske forhold. Det finnes et mangfold av frie grupper, men de er til stor grad skjult fra offentligheten, og har et smalt publikum, de har opprettet en slags autonom sfære der de kan arbeide nokså uforstyrret. Og ikke minst har det vært et spesielt innholdsmessig fokus på enkeltmennesket, og enkeltmenneskets psykologi, gjerne ispedd mytiske assosiasjoner, i den dramatikken vi har møtt de siste årene. Er dette en analyse som holder vann? Er teatret, spesielt den norske, fremdeles en levende og dynamisk kunstform? Hva er utfordringene for teatret? Holder teatret seg i kontakt med samfunnet på en måte som er spesiell for teatret, og er det nødvendig?

Panel:
Jon Nygaard
Professor, Institutt for teatervitenskap UiO

Arrangert av Kulturutvalget.