’’Barnevernet splittet søskenflokk til jul!’’ ’’14 år gammel fosterdatter tatt med makt!’’ ’’Barnevernet i tillitskrise!’’ Overskriftene er mange, de involverte skjebnene enda flere. Men er det inntrykket media skaper av barnevernet nyansert nok til å kunne være grunnlag for en konstruktiv og fruktbar debatt? Barnevernet står i en opplagt utsatt posisjon siden det beveger seg inn i vår private sfære og griper inn i det som er ubehagelig, tabubelagt og vanskelig å snakke om. Grensene mellom det private og det offentlige er ikke alltid like klare, og den generelle debatten omkring barnevernet går på hvorvidt de griper inn for ofte eller for sjeldent, for tidlig eller for sent. Fagmiljøet har imidlertid etterlyst en sterkere politisering omkring barnevernsdebatten, en debatt hvor man blant annet søker svar på hva man vil med barnevernet i fremtiden og hvilke nye utfordringer man står ovenfor. Mediene søker de historiene som rører ved hjertene våre. Listen over historier om små barn som blir ofre for et system som ikke later til å fungere, synes å være endeløs. Barnevernet utpekes til svarteper og skyllebøtte i de fleste sammenhenger hvor de er involvert. Blant lærere og andre som har daglig kontakt med barn, er meldingsfrekvensen til barnevernet rekordlav. Hvorfor er det blitt slik? Hva har det å si for vårt samfunn at en institusjon som er så åpenbart viktig, får et entydig negativt fokus i mediene? Har vi ikke lenger tiltro til de som skal hjelpe i vanskelige situasjoner - situasjoner som er så problematiske at man ikke har mulighet til å håndtere de selv, og som i tillegg berører skjøre, uskyldige og sårbare barn? I samarbeid med PRESS(www.press.no)

Panel:
Jan Storø Barnevernspedag
Bjarne Kristoffersen Leder i PRESS
Haktor Helland Ekspedisjonssjef Barne- og familiedepartementet