Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche er en myteomspunnet person, som noen behandler med overdreven respekt og hengivenhet, og andre regner for en eksentrisk tulling. Men ingen kan mene han er uinteressant. Nietzsche er kanskje mest kjent for å ha stadfestet at ”Gud er død” og utviklet læren om ”den evige gjenkomst”. De færreste vet at han også har en imponerende diettlære. I sin nye bok ”Forsøk på å lese Nietzsche” skriver Arne Melberg at diettlæren handler om å ”regulere den enheten av motsetninger som består av kropp, følelse og tanke”.

Nietzsche skiftet mening om den ideelle dietten raskere enn andre skifter undertøy, men i all hovedsak tenderer læren mot avholdenhet og måtehold. (Selv om Nietzsche bedyrer at om han først skal drikke vin, så må han drikke tett og mye. Et enkelt glass er bare ødeleggende.) Mårehold og avholdenhet i dietten kan henge sammen med Nietzsches kritikk av ”den asketiske ideal” som er sentral for hans kritikk av den vestlige metafysikken i ”Moralens genealogi”.

Debatter om ernæring og kosthold har blitt en til tider irriterende farsott i norske media. De mest fanatiske på hvert sitt område fremfører sine kostholdsråd med en nesten monomanisk energi. De mer godslige og hyggelige figurene i debatten maner derimot til respekt for den gode balansen. Ikke for mye av noe. Det mer generelle moderne fokuset på kropp og helse har kanskje en slags filosofisk bakgrunn hos Nietzsche, som av mange karakteriseres som en filosof for kroppen?
Hvilken betydning har Nietzsches diettlære for hans filosofiske program? På hvilken måte, om noen, kan diettlæren være et bidrag til moderne debatter om ernæring?

Foredragsholder:
Arne Melberg, professor i litteraturvitenskap ved UiO