Hva skal man svare når man som nyinnflyttet Oslo-student blir stilt følgende spørsmål under høflig konversasjon på UiOs fadderlunch: ”Toten? Er det ikke der de er litt sånn…rare?” Og skal man le eller gråte når velkledde Hans Christian Frederik jr. forundret utbryter: ”Kommer du virkelig derfra? Har dere Internett, da?”

Enkelte av studentene ved Universitetet og høyskolene i Oslo er mennesker som har bønder til besteforeldre, og folkeregistrert adresse på Toten, Stjørdal eller til og med i Karasjok. Den generelle oppfatningen blant personer med røtter fastgrodd innefor Ring 2 later til å være at alle bygdetullinger selvfølgelig vet hvordan karsk smaker, og har som hobby å velte kuer, eventuelt reinsdyr. Utifra dette kan parallellen til fremmede uggha-buggha-kulturer være lett å rekke, men har alle disse antagelsene rot i virkeligheten?

Man kan spørre seg hvorfor de hippe og urbane i år 2003 fortsatt ser på områder nord for Sinsen-krysset som ødemark, uten mulighet til kulturell, økonomisk og sosial fremgang og utvikling. Kanskje de har rett? Er dette virkelig en allmenn oppfatning blant den jevne Oslo-borger? Hvorfor har det i tilfelle blitt sånn? La gå at byen har visse fortrinn når det gjelder kulturtilbud og offentlig transport, og at ”bygdetullingene” kan føle seg rimelig fremmedgjort i en storby med høyt tempo og mange mennesker fra hele verden. Men må vi på død og liv bli møtt med den evinnelig gammeldagse ”by mot land”- holdningen overalt?

Panel:
Siri Bjaarstad Har skrevet hovedoppgave om hvordan byfolk ser på bygdefolk
Erling Fossen Rikssynser og urbanist
Håkon Kolmannskog Journalist i Klassekampen og trønder
Guri Størvold Politisk rådgiver for SP og tidligere leder av Norges Bygdeungdomslag