For alle som er interessert i nyere politisk historie er denne biografien et kupp. Ekeberg og Snoen har levert en velskrevet gjennomgang av Carl I. Hagens politiske karriere. De som først og fremst ønsker en personlig fremstilling av mennesket Hagen, vil imidlertid bli skuffet. Boken handler om politikeren Hagen, Fremskrittspartiets sterke leder i i 23 år. Den handler om Kong Carl og hans rike.

For tre år siden utgav Jan Martin Iversen Fra Anders Lange til Carl I. Hagen om Fremskrittspartiets historie. Kong Carl er i ikke først og fremst en biografi, men en gjennomgang av Carl I. Hagens politiske virke og derigjennom også en beskrivelse av Fremskrittspartiets utvikling siden stiftelsen i 1973.

Iversens bok var på mange måter Fremskrittspartiets offisielle og autoriserte historiebok. Kong Carl er historien sett gjennom øynene til en liberalist som forsvant ut av FrP etter landsmøtet på Bolkesjø i 1994. En sammenligning av disse bøkene viser tydelig nivåforskjellen i evnen til å formidle og forstå politikk mellom Hagens lojale historiker og den nye boken som er skrevet av FrPs tidligere sjefsideolog Snoen og en TV2-journalist. Kong Carl er en glitrende god bok! Iversens bok er på kanten til å være direkte dårlig.

En finlesning av Kong Carl formidler imidlertid helt klart det inntrykk at det først og fremst er én genial politiker i Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen! Ingen - fra noen fløy i partiet - har vært i nærheten av å fylle Hagens sko. Hva er det da som gjør Hagen så unik?

Her er en av bokens styrke og svakhet. Den filosoferer ikke over slike spørsmål. Boken er gjennomgående beskrivende og ikke analyserende. Dette er en styrke fordi det sparer oss for unødvendig synsing, tolkning og partsinnlegg. Fakta presenteres og så får folk selv tenke og trekke konklusjonen. På den andre siden hadde det kanskje vært oppklarende om forfatterne delte sin visdom med oss. Det er ingen hemmelighet at journalister og mange andre trenger ting servert på sølvfat for å forstå det. Det er ingen overraskelse at fokuset i anmeldelsene har vært et ganske ubegrunnet og løsaktig tips fra forfatterne om at Hagen trekker seg til våren og ikke mer spennende sider ved boken.

Den intelligente og kunnskapsrike leser må således selv tenke og trekke konklusjoner utifra boken. Så hvorfor er Hagen blitt så stor som politiker? Flere forhold bør nevnes. Hagen er ekstremt risikovillig. Han er villig til å ta sjanser, dumme seg ut, falle og bli ledd av. Han sluttet i en høyt betalt jobb som direktør i sukkerfirmaet Tate & Lyle for å bruke tiden på et parti nesten ingen andre så en fremtid i. Minst like viktig er det at denne egenskapen kombineres med en utrolig tøffhet. Hagen tåler mye mer enn noen annen norsk politiker. Han taper slag etter slag, men vinner krigen. Han blir slått ned gang på gang, men reiser seg hver gang. Han er i tillegg villig til å bruke nødvendige virkemidler for å vinne. Står du i veien, så fjernes du! No pain, no surrender! Når dette kombineres med politisk teft, arbeidsvillighet og taleførhet, så har du en politisk suksess.

Det er alltid fristende å sitere Lord Acton når man skriver om Hagen. «All power tends to corrupt; absolute power corrupts absolutely». I boken kan man følge utviklingen hos Hagen. Fra en ung mann til Kong Carl. Den unge idealisten er forandret til en kynisk maktpolitiker. Eller sagt på en annen måte: idealisten er blitt stadig mindre og maktpolitikeren stadig større. Hagen har alltid hatt islett av begge deler.

Biografien gir et korrekt og solid bilde av Hagens og Fremskrittspartiets utvikling. Jeg savner imidlertid av og til utdyping av de lengre linjer, f.eks. når det gjelder den politiske endringen fra partistiftelse tuftet på skatteopprør til dagens status som et etablert sosialdemokratisk parti. Forfatterne har imidlertid gjort seg make med å være objektive og beskrivende, og de har lykkes. Jeg tror Hagen selv vil være fornøyd med boken, selv om han neppe vil innrømme det for andre enn seg selv.

Boken inneholder imidlertid en del skjønnhetsfeil og snarveier. Eksemplevis er ikke boken til tidligere gruppesekretær Harald Ruud oppført i litteraturlisten, og den inneholder en del interessante avvik i forhold til Kong Carl. Dessuten inneholder gjennom-gangen av DLF-saken klare faktiske feil og det er geografiske feil knyttet til Jens Marcussen. Et par måneders ekstra research og litt grundigere kildegjennomgang hadde vært nyttig.

Mer substansielt kan det argumenteres med at viktige poenger er forbigått, slik som for eksempel Hagens evne og vilje til å holde balanse mellom ulike politiske fløyer. Selv i de mest hensynsløse utrenskningene som har vært, har Hagen alltid beholdt noen viktige personer. Etter Bolkesjø ble liberalister betalt for å fortsette i sentrale posisjoner i partier. Etter massakren det siste året, sitter fortsatt Hedstrøm igjen selv om hans kampfeller er ryddet bort. Jeg tror Hagen gjør dette bevisst for å bevare maktfordelingen og for å beholde grasrota fra ulike fløyer. Mennesker er organisatorisk konservative og dersom noen blir igjen, får de viktige fotsoldatene en unnskyldning for å bli tilbake. Derfor er FrP fortsatt fulle av kristenkonservative, rasister, liberalister, populister, krigshissere og andre mennesker med uforenlige synspunkter, hvis alle lever bak et slør av fordommer om at Hagen egentlig er deres mann...

God bok, løp og kjøp!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert i tidskriftet Ama-gi Vinteren 2001/2002.