10. mai fylte Thea 2 år. Hun er min brors datter. Hun lider ingen nød. Hun har god og sunn mat, flotte klær, god hygiene og alt annet en livlig 2-åring kan ønske seg. Hun har ikke gjort noen som helst ting for å fortjene dette.

Andre steder i verden sulter 2-åringer i hjel, skitne og avmagrede etter et lidelsesfullt liv. De har ikke gjort noe for å fortjene dette.

Vi lever i virkelighetens verden, på godt og vondt. Det betyr at vi ikke bare kan drømme oss vekk fra et problem. Fra mennesker som har det vondt. Eller for å formulere det på en annen måte: Vi kan ikke tro at ethvert ønske om å fjerne lidelse, faktisk leder til dette resultatet. Det har vært svært mange utopiske, hjertegode forsøk opp gjennom historien som til og med har gjort vondt verre. Den gode nyheten er at mennesker har en vidunderlig evne til å løse problemer.

Og det er ikke den sultende 2-åringen, men Thea, som er interessant. Det er hun som er underet, det som vi må forstå. Den sultende 2-åringen er det naturlige. Det triste, jævlige, men naturlige. Barn som dør har alltid vært en lidelse, til alle tider, foreldre har alltid elsket sine barn. Til tross for dette har det vært en selvfølge at barn sulter og dør, dette har skjedd i tusener av år. I alle deler av verden.

De siste århundrene har det imidlertid skjedd noe fantastisk. Dette fenomeneter er utryddet i store deler av verden. Man kan gjerne gråte over den sultende 2-åringen i Niger, men det er like viktig å juble over Thea. Og forstå!

Mer følger...