Det er merkelig hvor mye som hoper seg opp av ulike papirer og minner i løpet av årene. Jeg merker hvilket rikt liv jeg egentlig har levd. Hvor mange mennesker jeg har møtt.

På lørdag kveld ryddet jeg ut av skapet der jeg har oppbevart alt jeg bør ta vare på av persnlige klenodier og eiendeler + mye mer. Det ble sorter og kast for alle pengene. Jeg fant postkort fra familie og venner. Jeg fant bilder som vil bli publisert på disse sidene en eller gang i fremtiden, til stor applaus fra noen og pinlige erindringer for andre.

Jeg fant gamle visitkort og russekort fra mennesker jeg har omgått i løpet av mitt enda så korte liv. Et av disse var fra min venninne Evie som jeg bare har sett en gang i løpet av de siste ti årene. Jeg tenkte at hun kanskje tilfeldigvis befant seg i Norge mellom sine mange afrikaekspedisjoner. Jeg søkte derfor etter hennes telefonnummer og litt senere hørte jeg en kjent stemme i den andre enden av telefonlinjen.

Vi hadde en ganske lang og svært koselig prat. Jeg skjønner godt hvorfor jeg alltid har ment at Evie er et herlig menneske. Noen mennesker er proppfull av nydelig personlighet, og Evie er et av disse menneskene. Det var en fornøyelse, og til dere andre som kjenner henne, hun har det bra. Innholdet i samtalen er selvsagt fortrolig, som med alle gode samtaler.

Moralen i historien er selvsagt enkel: Hvis du får et innfall om å ringe en gammel venn eller venninne, så gjør det. Jeg skal i hvert fall bli flinkere til å holde kontakt med både Evie og andre gamle kjente som plutselig dukker opp i minnet mitt.