Det som slår meg er hvor ensidig tenkningen er når der gjelder høyere utdanning. Det eksisterer tverrpolitisk konsensus om at det er et offentlig ansvar. Tanken om at det går an å tilegne seg kunnskap uten at det må betales over statsbudsjettet er totalt fraværende blan studentene.

Det å få mennesker til å vurdere alternativer er som å prøve å trenge igjennom fjell. Men vi vet jo at det går an å lage tunneler gjennom de fleste fjellstubber. Så jeg kommer til å fortsette hamringen.

Jeg har lyst til å utdype et av mine argumenter fra debatten. En økonom snakket om kunnskap som et kollektivt gode. Hvis du ikke vet hva et kollektivt gode er, så bør du lære deg det, det er elementær kunnskap hvis du vil ha et reflektert syn på politikk.

Kollektive goder har de egenskapene at de 1) er tilgjengelige for alle uten at noen får mindre av dem og 2) man kan ikke ekskludere noen fra å nyte godt av dem. Dette fører i følge teoriene til at de blir underprodusert i den private økonomien. De fleste trekker den slutningen at de derfor må produseres av det offentlige.

Min innvending er for det første at det er problematisk hva som er et kollektivt gode og hva som er et kollektivt onde. Mine to eksempler fra debatten var som følger.

På 70-tallet og tidligere var det tilnærmet konsensus blant samfunnsøkonomer på Blindern om at planøkonomi var mer effektiv enn markedsøkonomi. Spredning av slik "kunnskap" er ikke et gode, men et onde.

Da jeg tok grunnfag i statsvitenskap, var det en foreleser som presenterte produksjon av fyrtårn som et kollektivt gode som kun kunne produseres av det offentlige. Jeg viste til Ronald Coase, nobelprisvinner i økonomi, som har skrevet en artikkel der han påviser hvordan fyrtårn ble produsert privat lenge før det offentlige tok over. Løsningen i det konkrete tilfellet var å koble det kollektive godet til et nærliggende privat gode, en havn. Man tok seg betalt for å bruke havnen.

Statlig finansiering gir et monopol på å definere hva som er kollektiv goder, herunder korrekt kunnskap. Opplyste mennesker vet at dette er en dårlig kilde til sannhet.

Jeg har lyst til å utdype to elementer som jeg ikke fikk tid til i debatten. Det ene er det enkle poenget at gleden av kollektive goder er skjev. Noen får ekstatiske opplevelser av en statue i en park, mens andre går rett forbi mens de fantaserer om en kald is i varmen. Hvorfor skal disse betale likt for et gode som de vurderer ulikt. Eller hvorfor betale i det hele tatt. Verdien av en vare eller en tjeneste er en subjektiv ting. Den kan variere fra sterkt positiv til sterkt negativt.

Jeg kjenner folk som vil ha stor glede av en blowjob (mener ikke å påstå at det her er snakk om kollektive goder), mens andre tvert imot vil få vemmelse med tanke på det. Likeledes kan den samme handlingen ha svært forskjellig verdi for samme person om du bare tillegger en variabel. Jeg kjenner jenter som synes en blowjob er bra, men som vil synes det er ekkelt hvis de blir tilbudt en tusenlapp på kjøpet.

Jeg synes det vil være deilig å få en god bok av en venninne. Jeg vil derimot nekte å ta imot den om jeg får vite at hun har stjålet den. Når man produserer kollektive goder med skattepenger, får jeg en eim av vemmelse selv om jeg liker produktet i seg selv. Tanken på at produktet er betalt med stjålne penger gjør det til et kollektivt onde for meg personlig.

Det andre poenget mitt er at det ikke er nok å påvise et effektivitetstap. Her snakker jeg ikke om tvangselementet, men om lønnsomheten i mer snever forstand. Om disse kan skilles, vel det får vi ta en annen gang. Det er ikke nok at markedet er ineffektivt sammenlignet med et utopisk ideal. Det må sammenlignes med alternativet.

Alternativet er Kjell Magne Bondevik, Carl I. Hagen og Jens Stoltenberg. Altså en ikke-perfekt politikk. I tillegg til denne åpenbare mangelen på tilstrekkelig kunnskap til å lage et perfekt universitet kommer den studentmenneskelige faktoren. Enhver som har satt sine ben på Blindern vet at det foregår et betydelig effektivitetstap på denne plassen.

Nå er ikke effektivitet grunnen til at jeg er imot offentlig høyere utdanning. Det handler om rettferdighet. Jeg ønsker bare å påpeke at tilhengerne av offentlig utdanningsmonopol heller ikke foretar denne vurderingen. De bare flyter med strømmen.

Det gode med en blog som denne er at man kan velge å ikke gjøre alt man skriver om til fullstendige artikler. man kan nøye seg med å få ned noen tanker og kanskje stille noen spørsmål. Det har jeg gjort nå, og avslutter herved dagens tekst.